Sira og islamsk historie
Profeten Muhammads liv (fred være med ham)
En omfattende oversikt over profeten Muhammads (fred være med ham) liv, fra hans fødsel i Makkah til hans siste preken.
Innføring i sirahen
Sirahen (biografien) om profeten Muhammad ﷺ er langt mer enn en historisk beretning — den er den levende planen for hvordan en muslim navigerer i tilbedelse, relasjoner, lederskap, motgang og alle dimensjoner av menneskelivet. Som det siste sendebudet Allah sendte til hele menneskeheten, utgjør hans liv den best dokumenterte og mest omhyggelig bevarte biografien i den gamle verden, overlevert gjennom strenge overleveringskjeder (isnad) som lærde har autentisert gjennom århundrer.
Å studere sirahen er ikke bare en akademisk øvelse. Den nærer kjærligheten til profeten ﷺ, gir dypere forståelse av Koranen (som ble åpenbart som et direkte svar på hendelsene i hans liv), og gir praktisk visdom for troende i enhver tid.
لَّقَدْ كَانَ لَكُمْ فِي رَسُولِ اللَّهِ أُسْوَةٌ حَسَنَةٌ لِّمَن كَانَ يَرْجُو اللَّهَ وَالْيَوْمَ الْآخِرَ وَذَكَرَ اللَّهَ كَثِيرًا
I Guds sendebud har dere hatt et godt eksempel, for den som setter sitt håp til Gud og den ytterste dag, og stadig kommer Gud i hu.
Sura Al-Ahzaab (33:21)
Ætt og fødsel
Muhammad ibn Abdullah ibn Abdul-Muttalib ble født i Makkah i elefantens år (Aam al-Fil), omkring 570 e.Kr. — nettopp det året Allah tilintetgjorde Abrahas hær av elefanter da de forsøkte å rive Ka'bah. Han tilhørte den ærefulle stammen Quraysh, vokterne av det hellige hus, og nærmere bestemt den fremstående klanen Banu Hashim, kjent for sin gavmildhet og høye sosiale status.
Avstamning
Hans ættelinje går tilbake til profeten Ibrahim (Abraham) عليه السلام gjennom hans sønn Isma'il (Ismael) عليه السلام, og oppfyller dermed bønnen Ibrahim ba da han lot Hajar og Isma'il bli igjen i Makkahs øde dal. Hans far, Abdullah, ble regnet som den vakreste og edleste unge mannen i Quraysh, men døde på en handelsreise til Madinah før Muhammad ﷺ ble født. Hans mor, Aminah bint Wahb, gikk bort da han bare var seks år gammel, og etterlot ham som foreldreløs i ung alder — en virkelighet Koranen senere skulle anerkjenne med dyp ømhet:
أَلَمْ يَجِدْكَ يَتِيمًا فَآوَىٰ
Fant Han deg ikke foreldreløs, og gav deg ly?
Sura Ad-Dhuhaa (93:6)
De første årene i ørkenen
Som skikken var blant den arabiske adelen, ble den nyfødte Muhammad ﷺ sendt for å ammes og vokse opp blant ørkenens beduiner hos ammen Halimah al-Sa'diyyah fra stammen Banu Sa'd. Denne skikken tjente flere formål: den utsatte barnet for ørkenens rene arabiske dialekt, bygde fysisk motstandskraft og fjernet ham fra sykdommene som ofte herjet i bybosettingene. Det var i tiden hos Halimah at den berømte hendelsen med åpningen av brystet hans (shaqq al-sadr) fant sted — engler kom og renset hjertet hans, en mirakuløs hendelse som er fortalt i Sahih Muslim.
Livet før profetoppdraget
I bestefarens og onkelens omsorg
Etter morens død ble Muhammad ﷺ tatt hånd om av bestefaren Abdul-Muttalib, høvdingen over Quraysh og vokteren av Zamzam-brønnen. Abdul-Muttalib var inderlig glad i barnebarnet sitt og så noe helt spesielt i ham. Da Abdul-Muttalib døde to år senere, gikk den åtte år gamle Muhammad ﷺ over i onkelen Abu Talibs omsorg, og han oppdro ham som sin egen sønn, til tross for sin store familie og knappe midler. Abu Talibs kjærlighet og beskyttelse skulle vise seg å bli avgjørende i tiårene som fulgte.
Gjeteren
Som ung mann arbeidet Muhammad ﷺ som gjeter og gjette flokker i åsene rundt Makkah. Senere sa han: «Det fantes ingen profet som ikke var gjeter.» (Sahih al-Bukhari). Dette ydmyke yrket fremmet egenskaper som var helt avgjørende for hans kommende oppdrag — tålmodighet med de svake, årvåkenhet, lange timer i ensom ettertanke under åpen himmel, og en dyp følelse av ansvar for dem man har i sin varetekt.
Kjøpmannen og tilnavnet Al-Amin
Etter hvert som han vokste til, fulgte Muhammad ﷺ onkelen sin på handelsreiser til Syria og fikk rykte i hele Makkah for sin plettfrie ærlighet, rettferdige handel og milde vesen. Han ble kjent som Al-Amin (den pålitelige) og As-Sadiq (den sannferdige) — tilnavn gitt ham av nettopp det samfunnet som senere skulle motarbeide budskapet hans. Folk betrodde ham verdisakene sine for oppbevaring, og tvister ble lagt fram for ham til avgjørelse.
Da han var 25 år, leide en rik og høyt respektert forretningskvinne ved navn Khadijah bint Khuwaylid ham inn til å lede en handelskaravane til Syria. Tjeneren hennes, Maysarah, som fulgte ham, fortalte henne om hans usedvanlige ærlighet, vennlighet og de uvanlige velsignelsene som så ut til å følge ham.
Ekteskapet med Khadijah
Grepet av hans karakter og rørt av det hun fikk høre, fridde Khadijah — en kvinne av edel ætt, med intelligens og verdighet — til ham gjennom en mellommann. Han var 25 og hun var 40. Ekteskapet deres var preget av dyp kjærlighet, gjensidig respekt og et urokkelig fellesskap. Hun fødte ham seks barn: al-Qasim, Abdullah, Zaynab, Ruqayyah, Umm Kulthum og Fatimah. Hun forble hans eneste kone i 25 år, helt til sin død, og han talte om henne med kjærlighet og takknemlighet resten av livet.
Gjenoppbyggingen av Ka'bah
Da Muhammad ﷺ var 35 år, ble Ka'bah skadet av en flom, og Quraysh tok på seg å gjenoppbygge den. Det oppstod en tvist om hvilken klan som skulle få æren av å sette den hellige svarte steinen (al-Hajar al-Aswad) tilbake på plass i hjørnet. Stammene var nær ved å komme i håndgemeng før de ble enige om å la den neste som kom inn på det hellige området, avgjøre saken. Den personen var Muhammad ﷺ. Han la steinen på et klede, lot en representant fra hver klan holde i hver sin kant, og sammen løftet de den opp på plass — deretter satte han den på plass med egne hender. Denne kloke løsningen avverget konflikt og styrket ytterligere hans rykte for rettferdighet og visdom.
Den første åpenbaringen
Da han nærmet seg 40 år, følte Muhammad ﷺ seg stadig mer tiltrukket av ensomhet og ettertanke. Han trakk seg tilbake til Hira-hulen, en liten grotte på Jabal al-Noor (Lysets fjell) med utsikt over Makkah, og tilbrakte dager og netter i refleksjon. Han var tynget av den moralske forråtnelsen rundt seg — avgudsdyrkelsen, at spedbarnsdøtre ble gravd levende ned, utnyttelsen av de svake og den endeløse blodsutgytelsen mellom stammene.
Det var i måneden Ramadan, i år 610 e.Kr., at engelen Jibreel (Gabriel) عليه السلام viste seg for ham i hulen og befalte ham å lese:
اقْرَأْ بِاسْمِ رَبِّكَ الَّذِي خَلَقَ خَلَقَ الْإِنسَانَ مِنْ عَلَقٍ اقْرَأْ وَرَبُّكَ الْأَكْرَمُ الَّذِي عَلَّمَ بِالْقَلَمِ عَلَّمَ الْإِنسَانَ مَا لَمْ يَعْلَمْ
(1) Forkynn i din Herres navn! Han som skaper, (2) skaper mennesket av en liten seig klump. (3) Forkynn! Se, Herren er den store velgjører, (4) som ved pennen har undervist, (5) undervist mennesket om ting det ikke kjente.
Sura Al-Alaq (96:1-5)
Profeten ﷺ, som verken kunne lese eller skrive, ble overveldet av møtets intensitet. Han skyndte seg hjem skjelvende og ropte til Khadijah: «Dekk meg! Dekk meg!» (Zammilooni, Zammilooni). Etter at han hadde fortalt hva som hadde skjedd, svarte Khadijah med ord som viser hennes enestående tro og innsikt: «Aldri! Ved Allah, Allah vil aldri gjøre deg til skamme. Du opprettholder slektsbåndene, du bærer de svakes byrder, du hjelper de fattige, du ærer gjestene, og du støtter dem som rammes av ulykke.» (Sahih al-Bukhari)
Hun tok ham så med til sin eldre fetter, Waraqah ibn Nawfal, en kristen lærd som kjente igjen beskrivelsen av Jibreel og bekreftet at Muhammad ﷺ hadde mottatt den samme guddommelige åpenbaringen som kom til Musa (Moses). Khadijah ble dermed den første som trodde på hans profetgjerning.
Tidlig islam i Makkah (610–622 e.Kr.)
De første muslimene
De første som tok imot islam, var de som kjente Muhammad ﷺ best — et vitnesbyrd om kraften i en karakter de selv hadde sett og erfart:
- Khadijah bint Khuwaylid — hans kone, den første troende, som støttet ham med sin rikdom, sin kjærlighet og sin urokkelige overbevisning
- 'Ali ibn Abi Talib — hans unge fetter, oppvokst i hans husholdning, som var omtrent ti år gammel da han tok imot islam
- Zayd ibn Harithah — en frigitt slave som Profeten ﷺ hadde adoptert som sønn, noe som viste at tro overgår sosial klasse
- Abu Bakr as-Siddiq — hans nærmeste venn og en respektert kjøpmann, som tok imot islam uten et øyeblikks nøling og deretter førte mange andre inn i troen
Den hemmelige fasen og den åpne forkynnelsen
I de første tre årene kalte Profeten ﷺ folk til islam i hemmelighet, og samlet et lite fellesskap av troende som møttes i hemmelighet i huset til al-Arqam ibn Abi al-Arqam. Deretter åpenbarte Allah befalingen om å forkynne budskapet offentlig:
فَاصْدَعْ بِمَا تُؤْمَرُ وَأَعْرِضْ عَنِ الْمُشْرِكِينَ
Forkynn det du er pålagt, og vend deg bort fra avgudsdyrkerne.
Sura Al-Hijr (15:94)
Profeten ﷺ gikk opp på Safa-fjellet og ropte til Quraysh-klanene, og advarte dem om en streng straff dersom de ikke forlot avgudsdyrkelsen og vendte seg til tilbedelsen av den ene Gud. Hans onkel Abu Lahab svarte fiendtlig, men budskapet var blitt formidlet — og det ville aldri mer bli stilnet.
Forfølgelse av de tidlige muslimene
Quraysh-eliten motarbeidet islam hardt. Budskapet om monoteisme truet deres avgudsdyrkende økonomi (pilegrimer brukte store summer på å besøke Ka'bahs 360 avguder), deres sosiale hierarki (islam erklærte at alle mennesker er like for Gud) og forfedrenes tradisjoner. De kunne ikke angripe Muhammad ﷺ direkte så lenge Abu Talibs beskyttelse holdt, så de rettet seg mot de mest sårbare troende.
Bilal ibn Rabah, en abyssinsk slave, ble dratt gjennom Makkahs brennende gater med en tung steinblokk på brystet av sin herre Umayyah ibn Khalaf, som krevde at han skulle fornekte islam. Bilals eneste svar, gjentatt gjennom sprukne lepper, var: "Ahad, Ahad" (Én, én) — og bekreftet Allahs enhet. Abu Bakr kjøpte ham til slutt og satte ham fri. Familien til Yasir — Yasir, hans kone Sumayyah og deres sønn Ammar — ble torturert under åpen sol. Sumayyah bint Khayyat ble den første martyren i islam da Abu Jahl drepte henne med et spyd fordi hun nektet å fornekte sin tro.
Den første utvandringen til Abyssinia
Ettersom forfølgelsen tiltok, instruerte Profeten ﷺ en gruppe muslimer i å søke tilflukt hos den rettferdige kristne kongen av Abessinia (al-Habasha), Negus (Najashi). Da Quraysh sendte utsendinger for å kreve dem returnert, resiterte Ja'far ibn Abi Talib vers fra Surah Maryam (kapittel 19) om jomfruen Maria og profeten Isa (Jesus). Negus gråt, trakk en linje i sanden og erklærte at forskjellen mellom islam og kristendom ikke var tykkere enn den linjen. Han ga muslimene sin fulle beskyttelse.
Boikotten av Banu Hashim
Quraysh innførte en omfattende sosial og økonomisk boikott av hele Banu Hashim-klanen — både muslimer og ikke-muslimer — og skrev en pakt som forbød alle ekteskap, all handel og all sosial omgang med dem. I tre år (omtrent 616–619 e.Kr.) var klanen innestengt i dalen til Abu Talib (Shi'b Abi Talib) og utholdt en så alvorlig sult at de ble redusert til å spise blader og lær. Boikotten ble først opphevet da flere fornemme qurayshitter, drevet av samvittigheten, utfordret pakten og oppdaget at termitter hadde spist dokumentet, slik at bare Allahs navn sto igjen intakt.
Sorgens år — Aam al-Huzn (619 e.Kr.)
Kort tid etter at boikotten var over, ble Profeten ﷺ rammet av to ødeleggende tap i rask rekkefølge. Først gikk hans elskede hustru Khadijah bort — kvinnen som hadde vært hans første troende, hans fortrolige, hans trøst og hans støtte i 25 år. Deretter, bare uker senere, døde hans onkel Abu Talib — mannen som hadde oppdratt ham fra barndommen og skjermet ham mot Qurayshs verste vold, selv om han aldri formelt antok islam. Da både hans personlige anker og hans politiske beskytter var borte, gikk Profeten ﷺ inn i den mest sårbare og følelsesmessig smertefulle perioden i livet hans.
Det var i denne tiden han reiste til byen Ta'if, i håp om at innbyggerne der ville ta imot budskapet hans. I stedet hånet lederne ham og sendte barna og tjenerne sine for å jage ham ut av byen, og de kastet steiner på ham til sandalene hans fylte seg med blod. I et øyeblikk av fullstendig forlatthed viste engelen Jibreel seg sammen med Fjellenes engel, som tilbød å knuse innbyggerne i Ta'if mellom de to fjellene som omgir byen deres. Profeten ﷺ nektet og sa: "Tvert imot håper jeg at Allah vil bringe frem mennesker fra deres etterkommere som vil tilbe Allah alene." (Sahih al-Bukhari)
Nattreisen og himmelferden — Al-Isra' wal-Mi'raj
På dette, det laveste punktet i Profetens jordiske liv, hedret Allah ham med den mest enestående åndelige hendelsen i menneskehetens historie. I løpet av én natt ble Profeten ﷺ ført fra den hellige moskeen i Makkah (Al-Masjid al-Haram) til den fjerneste moskeen i Jerusalem (Al-Masjid al-Aqsa), hvor han ledet alle de tidligere profetene i bønn. Deretter steg han opp gjennom de sju himlene og møtte profetene i hver av dem — Adam i den første, Isa (Jesus) og Yahya (Johannes) i den andre, Yusuf (Josef) i den tredje, Idris i den fjerde, Harun (Aron) i den femte, Musa (Moses) i den sjette, og Ibrahim (Abraham) i den sjuende, ved Bayt al-Ma'mur, den himmelske Ka'bah.
Han ble deretter løftet videre til Sidrat al-Muntaha (det ytterste grensens lotustre) og inn i det guddommelige nærvær, hvor Allah påla de fem daglige bønnene som en obligatorisk gave til den muslimske ummah.
سُبْحَانَ الَّذِي أَسْرَىٰ بِعَبْدِهِ لَيْلًا مِّنَ الْمَسْجِدِ الْحَرَامِ إِلَى الْمَسْجِدِ الْأَقْصَى الَّذِي بَارَكْنَا حَوْلَهُ لِنُرِيَهُ مِنْ آيَاتِنَا
Ære være Ham, som førte sin tjener nattestid, fra den hellige moské til Aqsa-moskeen, hvis omgivelser Vi har velsignet for å vise ham noen av Våre tegn. For Han er den Hørende, den Seende.
Sura Al-Israa (17:1)
Da Profeten ﷺ fortalte Quraysh om denne reisen, hånte mange ham. Men Abu Bakr sa, da han hørte nyheten, uten å nøle: «Hvis han har sagt det, så er det sant.» Det var for dette svaret han fikk tittelen As-Siddiq (Sannhetens bekrefter).
Hijraen til Madinah (622 e.Kr.)
I de to årene før utvandringen møtte grupper av pilegrimer fra byen Yathrib (senere omdøpt til Madinah — «Profetens by») Muhammad ﷺ i hajj-sesongen og tok imot islam. I de berømte Aqabah-paktene sverget de troskap til Profeten ﷺ og inviterte ham til å bosette seg blant dem, og lovet å beskytte ham slik de ville beskytte sin egen familie.
Deretter befalte Profeten ﷺ muslimene å utvandre i små grupper til Madinah. Til slutt, da nesten alle troende hadde reist og Quraysh la en plan om å drepe ham — de valgte ut én ung mann fra hver klan slik at ansvaret ble delt — ga Allah ham tillatelse til å reise.
Reisen
Natten for attentatforsøket befalte Profeten ﷺ at 'Ali skulle sove i sengen hans, og han forlot huset sitt mens attentatmennene samlet seg ved døren. Allah senket søvn over dem, og Profeten ﷺ gikk ut usett og resiterte:
وَجَعَلْنَا مِن بَيْنِ أَيْدِيهِمْ سَدًّا وَمِنْ خَلْفِهِمْ سَدًّا فَأَغْشَيْنَاهُمْ فَهُمْ لَا يُبْصِرُونَ
Og Vi har satt en vegg foran dem og bak dem, og Vi har dekket over dem, så de intet ser.
Sura Yaseen (36:9)
Han og Abu Bakr reiste sørover til Thawr-hulen, hvor de gjemte seg i tre dager mens Quraysh lette etter dem. Da forfølgerne nådde huleåpningen, hvisket Abu Bakr i frykt: «Hvis noen av dem ser ned på føttene sine, vil han se oss.» Profeten ﷺ svarte rolig: «Hva tror du om to, der den tredje er Allah?» (Sahih al-Bukhari). En edderkopp hadde spunnet nett over inngangen, og en due hadde bygget rede der — tegn på at ingen nylig hadde gått inn. Forfølgerne dro videre.
Etter tre dager tok de en lengre kystrute nordover og kom trygt fram til Quba, i utkanten av Madinah, der Profeten ﷺ bygde den første moskeen i islam. Denne utvandringen — Hijrah — markerer begynnelsen på den islamske kalenderen og fødselen til det muslimske fellesskapet som en politisk enhet.
Velkommen til Madinah
Muslimene i Madinah, kjent som Ansar (hjelperne), tok imot utvandrerne (Muhajirun) med usedvanlig stor generøsitet, og delte sine hjem, sitt land og sin rikdom. Profeten ﷺ formaliserte dette ved å etablere et system av brorskap (mu'akhah) mellom hver muhajir og en ansari, og skapte bånd som i noen tilfeller først ble behandlet som likeverdige med blodsbånd.
Etableringen av den islamske staten
Madinah-forfatningen — Sahifat al-Madinah
En av Profetens ﷺ første handlinger var å utarbeide et konstitusjonelt dokument — som historikere regner som en av de tidligste skrevne forfatningene i menneskehetens historie. Det etablerte Madinah som en samlet politisk enhet, definerte rettighetene og pliktene til alle innbyggere, inkludert muslimer, jøder og hedenske arabere, garanterte religionsfrihet, påla gjensidig forsvar mot ytre trusler og etablerte Profeten ﷺ som den endelige voldgiftsdommeren i tvister. Det var et revolusjonerende dokument som gikk utover stammetilhørighet og religiøse skillelinjer.
Profetens moské — Al-Masjid an-Nabawi
Profeten ﷺ kjøpte en tomt der kamelen hans knelte da han kom inn i Madinah, og bygde sin moské — en enkel konstruksjon av palmetrestokker og leirstein, med tak av palmeblader. Den tjente til langt mer enn et bønnested: den var regjeringens sete, en skole, et ly for hjemløse (Ahl as-Suffah, eller benkens folk, var fattige utvandrere som bodde i moskeen), et sykehus for sårede og det sosiale hjertet i hele fellesskapet.
Adhan — kallet til bønn
Kallet til bønn ble innført etter at følgesvennen Abdullah ibn Zayd så det i en sann drøm, som ble bekreftet av Umar ibn al-Khattab, som hadde sett det samme synet. Profeten ﷺ anerkjente dette som guddommelig inspirasjon og utnevnte Bilal ibn Rabah — den samme mannen som hadde blitt torturert for sin tro i Makkah — til den første muezzin (bønneroper) i islam. Hans kraftige stemme som runget ut over Madinah, var et levende vitnesbyrd om islams budskap om likhet og frigjøring.
Store slag
Slaget ved Badr — 17. ramadan, 2 AH (624 e.Kr.)
Det første store militære sammenstøtet mellom muslimene og qurayshittene. Den muslimske styrken på 313 mann — dårlig utstyrt, med bare to hester og sytti kameler — sto overfor en qurayshittisk hær på omtrent 1 000 godt bevæpnede soldater. Profeten ﷺ tilbrakte natten før slaget i bønn, og ba med en slik intensitet at kappen falt av skuldrene hans, og Abu Bakr sa: «Allahs sendebud, din bønn til din Herre er nok.»
Allah svarte ved å sende engler som kjempet side om side med de troende:
إِذْ تَسْتَغِيثُونَ رَبَّكُمْ فَاسْتَجَابَ لَكُمْ أَنِّي مُمِدُّكُم بِأَلْفٍ مِّنَ الْمَلَائِكَةِ مُرْدِفِينَ
Da dere anropte Herren om hjelp, så bønnhørte Han dere. «Jeg vil forstrekke dere med tusen engler som følger opp.»
Sura Al-Anfaal (8:9)
Muslimene vant en avgjørende seier. Badr var et vendepunkt — det etablerte muslimene som en legitim styrke, knuste myten om qurayshittenes uovervinnelighet og bekreftet den guddommelige støtten til de troende.
Slaget ved Uhud — 3 AH (625 e.Kr.)
For å hevne Badr marsjerte qurayshittene mot Madinah med 3 000 soldater. Profeten ﷺ plasserte femti bueskyttere på en strategisk høyde med strenge ordrer om ikke å forlate postene sine under noen omstendighet. Muslimene fikk først overtaket, men da bueskytterne så fienden trekke seg tilbake og forlot stillingene sine for å samle krigsbytte, utnyttet den qurayshittiske kavalerikommandanten Khalid ibn al-Walid gapet og angrep bakfra.
Slaget utviklet seg til kaos. Profeten ﷺ selv ble truffet i ansiktet, ringene på hjelmen hans gjennomboret kinnet, og en tann ble brukket. Hans onkel Hamzah ibn Abdul-Muttalib — «Allahs løve» — led martyrdøden og kroppen hans ble skjendet. Et falskt rykte spredte seg om at Profeten ﷺ var blitt drept, og noen flyktet. Likevel dannet en kjernegruppe av følgesvenner et menneskelig skjold rundt ham, og slaget endte til slutt uavgjort.
Uhud ga dype lærdommer om lydighet mot Profeten ﷺ, farene ved verdslig fristelse, og sannheten at motgang tjener som prøvelser for troen:
وَلَا تَهِنُوا وَلَا تَحْزَنُوا وَأَنتُمُ الْأَعْلَوْنَ إِن كُنتُم مُّؤْمِنِينَ
Bli ikke lei og bedrøvet! Dere er ovenpå, såfremt dere er troende!
Sura Aal-i-Imraan (3:139)
Slaget ved graven (Ghazwat al-Khandaq) — 5 AH (627 e.Kr.)
En bred koalisjon av Quraysh, Ghatafan-stammene og andre grupper samlet en hær på omtrent 10 000 soldater og marsjerte mot Madinah med den hensikt å utslette det muslimske samfunnet en gang for alle. Da profeten ﷺ rådførte seg med følgesvennene sine, foreslo Salman al-Farsi, en persisk konvertitt, å grave en voll tvers over de nordlige innfartsveiene til Madinah — en forsvartaktikk som var ukjent for araberne, men vanlig i persisk krigføring.
Profeten ﷺ gravde selv side om side med følgesvennene sine i den bitende kulden og bandt steiner til magen for å dempe sulten. Beleiringen varte i nesten en måned. Til slutt sendte Allah en voldsom vind og usynlige styrker som spredte koalisjonens leirer, slukket bålene deres og veltet teltene deres. De trakk seg tilbake i full uorden.
يَا أَيُّهَا الَّذِينَ آمَنُوا اذْكُرُوا نِعْمَةَ اللَّهِ عَلَيْكُمْ إِذْ جَاءَتْكُمْ جُنُودٌ فَأَرْسَلْنَا عَلَيْهِمْ رِيحًا وَجُنُودًا لَّمْ تَرَوْهَا
Dere som tror, kom i hu Guds godhet mot dere da hærer rykket frem mot dere, og Vi sendte mot dem en vind, og hærskarer dere ikke så,
Sura Al-Ahzaab (33:9)
Traktaten i Hudaybiyyah — 6 AH (628 e.Kr.)
I det sjette året etter hijra dro profeten ﷺ og omtrent 1 400 følgesvenner ut i ihram for å utføre umrah (den lille pilegrimsferden). De hadde ikke med seg krigsvåpen, bare de rituelle knivene til offerdyrene. Likevel sendte Quraysh, som ikke kunne tåle den symbolske kraften i en fredelig muslimsk inntreden i Makkah, Khalid ibn al-Walid med en kavaleristyrke for å sperre veien for dem.
Etter forhandlinger på sletten ved Hudaybiyyah ble det undertegnet en traktat med vilkår som virket svært ugunstige for muslimene: de skulle vende tilbake til Madinah uten å utføre umrah det året, enhver qurayshitt som flyktet til Madinah skulle sendes tilbake, men enhver muslim som flyktet til Makkah skulle ikke sendes tilbake, og en våpenhvile på ti år skulle overholdes. Mange følgesvenner var fortvilte, men profeten ﷺ godtok vilkårene.
Visdommen ble tydelig nesten umiddelbart. Våpenhvilen fjernet den stadige krigstrusselen og åpnet døren for fredelig samvær og da'wah (invitasjon til islam). I de to årene som fulgte etter traktaten, kom flere mennesker til islam enn i alle de foregående atten årene til sammen. Koranen erklærte det som en klar seier:
إِنَّا فَتَحْنَا لَكَ فَتْحًا مُّبِينًا
Vi har visselig gitt deg en åpenbar seier,
Sura Al-Fath (48:1)
Erobringen av Makkah — Fath Makkah, 8 AH (630 e.Kr.)
Da Quraysh brøt traktaten i Hudaybiyyah ved å støtte en allierts angrep på en stamme som var alliert med muslimene, samlet profeten ﷺ en hær på 10 000 mann og marsjerte mot Makkah. Han tok usedvanlige forholdsregler for å holde det hemmelig, i håp om å innta byen uten blodsutgytelse.
Makkah overga seg praktisk talt uten kamp. Profeten ﷺ red inn i byen i ydmykhet, med hodet bøyd så lavt over ridedyret at det nesten berørte salen, mens han resiterte surah al-Fath (seierens kapittel). Det var selve triumfens øyeblikk — byen som hadde fordrevet ham, torturert følgesvennene hans, ført krig mot ham og boikottet familien hans, lå nå åpen foran ham.
Og i dette øyeblikket av absolutt makt valgte han barmhjertighet. Mens han sto ved Ka'bah, henvendte han seg til de forsamlede fra Quraysh — de samme menneskene som hadde forfulgt ham i tretten år — og spurte: «Quraysh-folk, hva tror dere at jeg kommer til å gjøre med dere?» De svarte: «Du er en edel bror, sønn av en edel bror.» Han erklærte:
«Gå, for dere er frie.» (Idh'habu fa antum at-tulaqa')
De 360 avgudene rundt Ka'bah ble veltet, og hver gang en falt, resiterte Profeten ﷺ: «Sannheten er kommet, og falskheten er forsvunnet. Sannelig, falskheten er alltid bestemt til å forsvinne.» (Surah Al-Isra' 17:81). Bilal, den frigjorte abyssiniske slaven som hadde blitt torturert i nettopp disse gatene, klatret opp på taket av Ka'bah og ropte adhan — bønneropet — som gjallet over en by nå renset for avgudsdyrkelse.
Avskjedspilegrimsferden — Hajjat al-Wada', 10 AH (632 e.Kr.)
I det tiende året etter hijra utførte Profeten ﷺ sin første og eneste hajj, ledsaget av over 100 000 muslimer. Han anet at dette ville bli hans siste, og holdt sin berømte avskjedspreken (Khutbat al-Wada') på Arafat-sletten den 9. dhul-hijjah — en tale som står som en av historiens mest dyptgripende erklæringer om menneskerettigheter:
«Å mennesker, deres Herre er én, og deres far er én. En araber har ingen fortrinn fremfor en ikke-araber, heller ikke en ikke-araber fremfor en araber; en hvit har ingen fortrinn fremfor en svart, heller ikke en svart fremfor en hvit — bortsett fra gjennom gudsfrykt og gode gjerninger.»
Han minnet dem om livets, eiendommens og ærens ukrenkelighet; påla dem å behandle kvinner med godhet; avskaffet den før-islamske tidens rentebaserte finanspraksis; advarte mot å forville seg bort fra veien etter hans bortgang; og oppfordret dem til å holde fast ved Koranen og hans sunnah.
Han spurte så den enorme forsamlingen: «Har jeg formidlet budskapet?» De dundret: «Ja!» Han løftet fingeren mot himmelen og sa: «Å Allah, vær vitne.»
Det var under denne pilegrimsferden at det siste verset i Koranens lovgivning ble åpenbart:
الْيَوْمَ أَكْمَلْتُ لَكُمْ دِينَكُمْ وَأَتْمَمْتُ عَلَيْكُمْ نِعْمَتِي وَرَضِيتُ لَكُمُ الْإِسْلَامَ دِينًا
Forbudt som føde for dere er det selvdøde, blod, svinekjøtt, alt som er helliget en annen enn Gud, det som er kvalt, eller drept ved slag eller fall eller er stanget i hjel, eller som er angrepet av rovdyr, med mindre dere har nådd å slakte det rituelt, samt det som er slaktet ved en hedensk offerstein. Likeledes er det forbudt å utforske skjebnen ved spådomspiler. Dette er synd. I dag har de vantro oppgitt håpet om å rå med deres religion. Så frykt dem ikke, men frykt Meg! I dag har Jeg fullbrakt deres religion og fullbyrdet Min nåde mot dere, og godtatt islam som religion for dere. Men om noen tvinges av hunger til å overtre et spiseforbud, uten ond lyst, så er Gud tilgivende, nåderik.
Sura Al-Maaida (5:3)
Da Umar ibn al-Khattab hørte dette verset, gråt han, i forståelsen av at en fullendt religion var et tegn på at Profetens oppdrag — og hans tid på jorden — nærmet seg slutten.
Profetens ﷺ bortgang — 12. Rabi' al-Awwal, 11 AH (632 e.Kr.)
Kort tid etter at han var kommet tilbake fra avskjedsvalfarten, ble Profeten ﷺ rammet av en alvorlig feber. I sine siste dager fortsatte han å understreke bønnen, de svakes og de slavers rettigheter og enheten i det muslimske samfunnet. Han tilbrakte sine siste øyeblikk i sin kone A'ishahs rom, med hodet hvilende i hennes fang.
I sine siste åndedrag dyppet han hånden i vann, strøk den over ansiktet og sa: «Å Allah, sammen med de høyeste følgesvennene» (Allahumma ar-Rafiq al-A'la) — han valgte fellesskapet med Allah og profetene i det hinsidige fremfor å bli værende i denne verden. Han døde i en alder av sekstifire år.
Da Umar, overveldet av sorg, reiste seg i moskeen og erklærte at den som sa at Profeten ﷺ var død, ville bli straffet, kom Abu Bakr inn, kysset Profetens panne og henvendte seg til folk med ordene:
«Den som tilba Muhammad, skal vite at Muhammad er død. Og den som tilba Allah, skal vite at Allah lever og aldri vil dø.»
Deretter resiterte han verset:
وَمَا مُحَمَّدٌ إِلَّا رَسُولٌ قَدْ خَلَتْ مِن قَبْلِهِ الرُّسُلُ ۚ أَفَإِن مَّاتَ أَوْ قُتِلَ انقَلَبْتُمْ عَلَىٰ أَعْقَابِكُمْ
Muhammad er bare et sendebud. Andre sendebud har gått bort før ham. Hvis nå han dør, eller drepes, vil dere da snu tvert om? Den som snur tvert om, skader ikke Gud det minste. Men Gud vil belønne de takknemlige.
Sura Aal-i-Imraan (3:144)
Hans fysiske beskrivelse og karakter
Utseende
Følgesvennene beskrev Profeten ﷺ med omhu og kjærlig detaljrikdom. Han var av middels høyde, verken høy eller lav, med et bredt bryst og brede skuldre. Hans hudfarge var lysende — beskrevet som verken blek hvit eller mørk, men en strålende, lys brun. Håret var tykt og bølgete og nådde mellom øreflippene og skuldrene. Øynene var store og mørke med lange vipper, og det hvite i øynene hadde et svakt rødlig skjær. Ansiktet ble beskrevet som fullmånen i sin glans. Han hadde et fyldig, tett skjegg, en bred panne og en jevn åpning mellom fortennene sine. Hendene var brede og myke, og mellom skulderbladene hadde han profetseglet — et hevet merke på størrelse med et dueegg.
Følgesvennene beskrev ofte hans nærvær som umiddelbart fengslende: «Den som så ham uventet, ble grepet av ærefrykt, og den som ble kjent med ham, elsket ham.» (Sunan at-Tirmidhi)
Hans karakter
Da A'ishah ble bedt om å beskrive Profetens karakter, ga hun det mest veltalende og utfyllende sammendraget som tenkes kan:
«Hans karakter var Koranen.»
Sahih Muslim
Dette betydde at enhver dyd som Koranen påbyr, var legemliggjort i hans daglige ferd:
- Ærlighet og redelighet — Kjent som Al-Amin (Den pålitelige) selv av sine fiender. Selv etter at han erklærte sitt profetembete, fortsatte Quraysh å overlate sine verdisaker til ham for oppbevaring
- Dyp ydmykhet — Han satt sammen med de fattige, lappet sine egne sandaler, melket sine egne geiter og tjente sin egen familie. En fremmed som kom inn i moskeen, kunne ikke skille ham fra følgesvennene hans
- Overstrømmende barmhjertighet — Vennlig mot barn (han forlenget sujuden dersom barnebarnet klatret opp på ryggen hans under bønnen), mild mot dyr (han forbød å brennemerke dem i ansiktet og å overlesse lastedyr) og medfølende selv mot fiender
- Radikal tilgivelse — Etter erobringen av Makkah tilga han Hind bint Utbah (som hadde bestilt lemlestelsen av Hamzahs kropp), Wahshi (som drepte Hamzah) og Ikrimah ibn Abu Jahl (sønn av islams argeste motstander)
- Usedvanlig gavmildhet — Han sa aldri «nei» til noen som ba ham om noe. Da han fikk en dal full av sauer, ga han dem alle bort. Han kunne gå dager uten å tenne bål for å lage mat i hjemmet sitt, og levde på dadler og vann
- Urokkelig tålmodighet — Han utholdt at seks av hans sju barn døde, årevis med forfølgelse, fysiske angrep, svik og smerten ved å se følgesvennene sine lide — alt uten klage eller bitterhet
- Rettferdighet — Han håndhevet loven likt for alle. Da en kvinne fra en fornem familie ble grepet i å stjele og folk søkte hans forbønn, erklærte han: «Ved Allah, om Fatimah, Muhammads datter, hadde stjålet, ville jeg ha hugget av henne hånden.» (Sahih al-Bukhari)
Hans arv
I løpet av tjuetre år forvandlet Profeten Muhammad ﷺ Den arabiske halvøy fra et land preget av stammekrig, avgudsdyrkelse, barnefdrap på jenter og sosial urettferdighet, til en sivilisasjon grunnfestet i monoteisme, kunnskap, rettferdighet og moralsk bevissthet. Fellesskapet han bygde, kom til å etablere en av de mest innflytelsesrike sivilisasjonene i menneskehetens historie — de bevarte og førte gresk filosofi videre, var pionerer innen algebra og optikk, bygde universiteter århundrer før Europa, og bar Islams budskap til alle bebodde kontinenter.
Hans varige arv omfatter:
- Etableringen av den rene monoteismen i et samfunn gjennomsyret av polyteisme og overtro
- Foreningen av stridende stammer til én nasjon bundet sammen av tro i stedet for blod
- Styrkelsen av kvinners rettigheter — de fikk rett til å eie eiendom, arve, samtykke til ekteskap, søke skilsmisse og til å få utdanning, på en tid da andre sivilisasjoner diskuterte hvorvidt kvinner hadde sjel
- Frigjøringen og verdiggjøringen av slaver — ved å gjøre frigivelse av slaver til en av de mest fortjenstfulle handlingene i Islam, og ved å erklære raselikhet fjorten århundrer før den moderne borgerrettighetsbevegelsen
- Fremmingen av utdanning — ved å gjøre søken etter kunnskap til en religiøs plikt for hver muslim, mann som kvinne
- Bevaringen av Koranen og Sunnah — han etterlot seg to kilder til veiledning som fortsatt former livene til nesten to milliarder mennesker i dag
وَمَا أَرْسَلْنَاكَ إِلَّا رَحْمَةً لِّلْعَالَمِينَ
Vi har sendt deg som en nådesbevisning til all verden.
Sura Al-Anbiyaa (21:107)